For å dele det keramiske underlaget i uavhengige deler, kan en lasermarkeringsmaskin brukes til å skjære (bore) en rekke lokale (uhindret) høytoleransehull. Disse hullene trenger gjennom omtrent en tredjedel av underlaget, og genererer prioriterte forkastningslinjer for senere brudd. Andre teknikker kan også brukes til å behandle baner, riller, bestemme morfologi og fine mønstre på underlaget.
På grunn av absorpsjonsegenskapene til vanlig brukt keramikk, har CO2-lasere blitt valget for lasere. Energien til den pulserte CO2-laserstrålen absorberes på den keramiske overflaten, noe som resulterer i lokal oppvarming, smelting og fordampning. Figur 2 viser toppriss av 0.0045 tommer-linjen inne i aluminaen, som indikerer den varmepåvirkede sonen (HAZ) forårsaket av lokal smelting under lavenergikanten i det gaussiske stråleenergifordelingskartet under relativt lang puls perioder (omtrent 75-300m, avhengig av tykkelse).
I mange år har CO2-lasere forbrukt en betydelig mengde ressurser når det gjelder gass og energi under langsiktige skift, og krever utvikling av vedlikeholdsplaner. I tillegg betyr de typiske pulsparametrene som brukes for denne applikasjonen at CO2-laserteknologi med forseglet rør ikke er særlig egnet. Totalt sett, etter år med betydelige forbedringer, ligger CO2-lasere fortsatt bak andre teknologier når det gjelder pålitelighet og vedlikeholdsproblemer. Under vedlikehold er strålekvaliteten til disse laserne fortsatt utsatt for endring; Den minste oppnåelige punktstørrelsen påvirkes også lett av lange bølger. I seg selv har absorpsjonsegenskapene til keramiske laserstråler påvirket denne teknologien i markedet i lang tid.